Påskes Skitur, men i Mars.....

I dag fantes jeg i Austre Aust Agder og hadde da planlagt en tur i Nordre Austre Aust Agder så nord man kan før alt blir Nordstogelig Telemarkisk.

Vanligvis er det to eller tre anledninger hvert år for meg å gå på ski Drivheia rundt mellom Gjerd- og Ve - stølingenes beite. I tillegg er det en tur med familien, og i fjor til og med var det opp den første bratte fløyen med datteren min langt ut foran med oss på jakt etter henne.

I året har det vært så grått vær at det er knapt verdt turen mener jeg: jeg labbet opp og måtte pigge ned Drivheia etter 3cm sludd hadde fylt sporene.

I dag skinte solen  som en sommersdag nesten og tanker på kviklunsj, appelsinbåter, galloschers og klister bobblet fram. Men det var bare det siste som gjaldt.

"Klisterføre" er dette en form of eufemisme for noe som nesten ikke går annen?
Selv i Putins PR prelud til Krimea, V.OL i Sotsji, snakket landslagets smørebugutter om "klassiske klisterføre".  Emil'n hadde bare glider å grine over heldig gris.

I dag var det faktisk c 6km kortere enn mine vanlig avstand på treningsøkt så lenge i 2014. Men det kastet alt mot meg: slørpete, sugende påskeføre, isete spor, så kornete føre, steder med et skorp som urgammelt grovbrød, så ingen spor, så til noe steder som naturens grønne farger og boblende bekk skulle trasse vi som skal på plastplanker. Utforkjøring ble litt av en balanseringsøkt mellom nok fart å komme over små berger og så mye at man ikke kunne svinge når man kom i skyggen der klinkis og en betong liknende "skøytebane" lå ventende for de uvarsome.

Den Britisk Bremse Metoden, bakdelen først var da handig. Noen andre steder ble det så myk at skiene plutselig suget og balansen var mistet. Mer bremseklosse-blåmerker. Bland inn at to tydligvis gamle og lite kompetent skiskøytere hadde vært litt ubestemt om de skulle bruke sporene eller bare ødelegge dem i strategiske steder ved sving, små daler og blind utforkjøring. De hadde då hjulpet litt i nedoverbakken ved å ta en  vidt  slalom  stilling og dermed hadde knuste gjennom det skorpete overlag til en blaut underlag. Det var ikke så morsomt når det ombestemte seg og hadde begynte å ploge eller ville ha litt fart og plutselig skøytet og ødelagt effekten av to trykkspor laget for en man på nesten 190.

Klister hadde jeg preppet opp med på riktig viss: to tynne lag fra tuben på toppen av blå VR 45 HF bunnstoff. Jeg hadde spikerfeste, men uvantet spikring når jeg ville kjøyte litt i sving eller gjor fiskebein. Klisteren knagget på de kornene i snøen og tok dem med som middag slikt det var en nervøs fremgang i små utforkjlringer eller pigging.

Drivheia da er en veldig spesielle tur fordi det er en fjell som en pistemaskin kjøres gode spor rundt. Det betyr spor heleveien nesten. Og en god skøytebane, men tydligvis verken stort nok eller fristende nok å holde skøyteskigåere utenfor spor og strategisk ødeleggelse, se ovenfor. The bastards. Nevnte jeg at jeg skal nemlig ha et par til 2015?

Turen har alt at langrenn har å tilby plus litt fjellskitur uten at man trenger enn altforstorblåjakke, ryggsekk halv så stor enn kroppen din, og ikke minste, uten at man bruke hele helgen over turen og framkomst til starten (hvis man er en Gjerstøling, da er det utenfor døren.

Warm-up er til stedet! Motbakke er til stedet i mange ulike form. Sving er det mangt, men det er den utforkjøring rundt baksiden av fjellet som gjør drivheia rundt så bloody-satisfying. Det er jækla spennende, og man kunne likedan ta slalomski på ryggen og bytt på toppen.

Det er faktisk mye mer behagelig for store og gode vokene menn å ta opp en lav , bred slalom stilling utfor sporene som en gamling som heter Truls og er en tidligere lege og motstandsgutt viste meg en dag. Jeg følgte etter ham, men fikk med at han var tre og åtti år gammel. Det skulle ha vært hjerteløs å forbikjøre ham og jeg kunne lære litt fra å følge hans linje og se hvor han var litt skånsom og bremset eller hvor han ga blaffen og gassen på i den der "tuck"'n. Det var veldig flott å se en så moden en Nordman utføre det og jeg kunne tenke litt av livet etter 70 er ikke bare noe å grue seg til.

Utsikt har det også som man bør nytes. Samlingstedene faktisk ikke har de beste utsiktene, de finnes egentlig på toppen av den første fløyen og halvveis ned den store utforkjøringen.

Turen har vel et naturlig stoppested hvor det berømte utforkjøring begynner og det bare er nettop passerlig utmerket bra at en stor stein og furu merker det og gjår den ellers umerkverdige vendepunkt til en Ås som man tar litt beverage på. I det siste to minutter før ankomst begynner mobilen og ringe samtidig som min høyere ankel begynner å føle litt hoven pga en britisk bremse episode. Jeg bestemte meg at det var nok klister å føre meg opp og nok damp pustene i-og-ut av lokomotiven at jeg ville nå den åsen før jeg svarte. Men hvis bare ikke min lille vesle guttungen hadde også skadet poten sin. Det viste seg å ikke være samtidig men desverre han var mer uhabil enn meg.

Då hadde jeg et valg: smøre litt til med klister for den 7km "round the mountain" med sine slappe motbakker, eller ikke gidder fordi den store, spennende utforkjøring skulle skrape vekk 95% av klisteren? Som forventent jeg pigget nedover bakken uten "swix quick klister" pålegg. Selvsagt var da kun 5 hundre deler av klister og effekten deretter igjen på skiene.

Men praksis i staking trengte jeg i forhold hvor utbytte var tydelig og tilfredstillende. Så fra siste to turene hadde jeg ikke husket at det er en nokså liten utforkjøring. Det hadde blitt til is og med lite pigging oppnåde jeg det "scaletrix" opplevelse me lyden og fart. Halv annen kilometer gikk kjempe fort med litt bruk av øverkroppen, og de delene jeg fikk ikke feste på ble bare små labbende pustepauser.

Siste utforkjøringen klemmes in løkken og føres til den lille halen som er greit for opp- og ned-varmering. Men det var som betong og jeg bestemt at jeg ikke ville treffe 90 graderen utenfor kontroll, og da var det et bein plog et bein i sporet som gjaldt og som et tog i en gammel film som har skrikende bremse og enorme momentum som virker ustoppelig så kom jeg til en sakte inngang til svingen.

Litt mer pigging med litt av den moderne teknikken , staver ut og loddrett, kroppsvekt slengt fremover med bøyet ermer, og sous, hender under kneer.

Då var jeg tilbake til bilen og en bratt ende til sporene, som en isbre de pekte ut over jorden og var litt ut av stedet, litt for tøffe for det som er uunngåelig, at det skal smeltes vekk.

Klister hadde gjort sitt best og glider med litt rilling hadde fungerte bra også. Mannen ovenfor skiene kunne bare være takknemelig at ingen var i sporene ved bålplassen når han kom dundrende ned og tenkte å bail out istedenfor å gi litt mot og kommer rundt de svingene. Problemstillingen var at jeg har brukte de siste to eller tre uker på loppemarkedets fineste 1979 smørefrie, som er kortere og bredere, og har myk spenn. Altså jeg var uvant til 207cm Fischer Power Wax planker med enorme bus midt i sålen.

Det som jeg lærte var at "klisterføre" er en liten glede kun i sterk sollys. Man kan vel da tilpasse foranderlig forhold med en smil og litt innsats.  Ellers mener jeg at slike "hvit underfots helvete" forhold kan bli best opplevde på smørefrie hvor feste er sikret. Atomic Skintecs kanskje, men for meg har det vært en overraskelse med så mye nyt fra Lopp og ski som ikke har trekjerne, nei de har trestruktur fullstending med en p-tex såle.