Kampen for Norskværelse

Det var et morsomt og ofte pinlig show den der "Kampen for Tilværelse" på NRK.

Men som innvandrere har vi utfordringer for å være vår selvest selv. Det er lett å tabbe sosialt. Det er lettere å bli nedprioritert på jobb og nedbemmanet når først øksen faller. Man kan føle at man bare ikke eier de sosiale antenner man skulle ha for å funke i Norge. Det kan være rett og slett vanskelig å være meg!

Ofte vi tar litt feil her vel. Flytting til Norge er oftest i forbindelse med enten kjærlighet, dersom man har funnet seg norsk partner, eller som flyktning når hele opplevelse er både underlig og stort sett betryggende. Kanskje det er faktisk mindre fortvilende å være flyktning og kommer inn sakte men ganske sikkert inn på det norske samfunn? Kanskje man har mer tid å studere norske vaner og komme inn på sosiale krets gjennom super liberale SV støttekontakter?

I alle fall er det vanskelig for mange av vi som ikke er skandinavisk å sette oss inn her. Sotra jente, 32, skilt, søkes kjærlighet med roughnecks fra Aberdeen. De vare ikke lenge på Sotra. Ingen pub-kultur. Raseri anfall pga norske køvaner.Adjø kjære blondine alenemor igjen skal du være. Mange saker nettopp sånn, at ellers resurssterke og super sosiale folk fra mange land kommmer hit og bommer med en gang ellers nekter å godta at livet kan være Så Kjææædelig før det store laurdags kveld begynner. På arbeidsplass er du nesten alltid en gjestarbeider dersom kone di ikke er datter til eieren. I nedgangstid som nå, er det mange som sitter hjemme uten jobb nå, og de skal kanskje være de aller siste å få jobb igjen når oppturen kommer i gang.

Men vi ofte flytter hit på det største av alle livets skiftepunkter og det er når barna skal bli en del av bildet vårt. Då medbringe vi en helt feil rekke av forventninger om at livet skal liksom fortsette å være gøy, sosial og spennende. Babyen skal fort bli stort nok å bli tatt av besteforeldre mens vi ut og party eller på fjelltur i Morroco. Vi skal etablere nye venner gjennom jobb og familie som vi kan ta en halv litre eller seks med av en Torsdag lønningspils kveld.Virkeligheten er annerledes. Ikke bare at livet vårt er skiftet, men forventninger av oss er annerledes. Etter et par måneder har mamma et større rett å bli ut på byen med jentene enn du har hatt noensinne. Besteforeldre forventer å få besøk ofte men ikke forvente  å få ofte ansvar for barnebarn - nei de har trening, søskentreff og sydentur i siktet. Sosiallivet nedskaleres i en stor pang. Verre blir det når andre eller tredje barn kommer. Hvis man bestemme seg for nummer 3 har man kanskje blitt en del av babykultur i Norge og vant til at sosiallivet dreier seg om familier og noen veldig få nær venner (som er hennes forresten). Tur til hjemmelandet blir sjeldnere etter at Gran Canaria blir krav fra kjerringa for å få tilskudd med sol om vinteren. Man blir til en drosjesjåfør for barnas aktiviteter etter skolen, som de ofte gir opp etter noen år allikevel for å finne på noe som er lengre å kjøre til.  Blautekake serveres for konfirmasjoner på rekk og radd og så er du ut av barnasvingen og da skjær skilsmisser fleste i disse dagene fordi det var så lite igjen. Med 'anglosaxon' bakkgrunn er det oftest norske kvinner som bestemme at nå er det lite romantikk igjen, etter at du har vært trenet opp for å bli en perfekt pappa som matcher alle kravene, så er du brukt opp. Uromantisk. Kjedlig. Litt småtjukk. Ikke rik nok. Mangler forståelse for hvem damen egentlig er inni seg.

Utenlandsk damemennesker som føder halv norske barn her kanskje har det lettere. Eller kanskje ei. Jeg har hørt utenlandsk damer snakk om hvor ofte mannen er på jobb eller topptur med gutter i Jotunheimen.  Unge nordmenn har kanskje lurte seg en ikke likestilling dame som kan være hjemme med barna og så kose seg uten de kravstore forventninger til at man er så mye hjemme og utføre så mye av husarbeidet.
Løsningen for mannemennesker er å oppføre seg som en miniriking fra vestkant. Leie inn hushjelp og barnavakt og jobbe litt overtid for å betale for det. Då har du tid å være romantisk og smatidig er du en den gode lille pappa når det gjelder arbeidsplassen og fremføring i bedriften. Setter større krav til besteforeldre - litt som utpressing av helgevakt for barna eller ser de ikke dem igjen.

Bo på rett sted. Hvis du har en storby yrke då må du virkelig bo i en av de, og velg den som er nærmest besteforeldre eller bo nærmere Gardemoen enn Olso S å si det sånn. Sosiallivet i Norge foregår mye i krets. Noen er så enkelt som pubquiz som er kanskje lett å bryte seg inn på, andre er sånn først lag Bærum håndball og Idrettslag 1992 old-boys og 'don't even go there'. Jobben kan ha en god sosialside og det kan være viktig å være med for å binde man inn. Men det er lurt å snakke engelsk i slike omstendigheter og unngå å være senter for oppmerksomhet. Kanskje stille opp litt seint etter alkohol har løsnet humoret og tungene litt.

Husk at det er veldig likt egentlig å flytte til en mindre sosiale landsdel eller by, eller sånn suburb-uten-pub i hjemmelandet ditt. Der finne man ofte at ting går i krets og at det er vanskelig å få fotfeste.  Men ikke prøv så hardt i det hele tatt! Du trenger et skohorn - enn kompis som kan bringe deg inni kretsen og være der for deg. Bruk først og fremst kretsen du har rundt deg fra før, venner og familier for å skohorne deg selv videre. Idrettslag kan være litt vanskelig. Hvis du er kjempe flink så er du en utenlandsk besserwisser. Hvis du er litt dårlig, så er du en ivrig dust som skulle ha blitt kompetent i sporten som barn - pøh! Veldig lite i Norge har voksen nybegynnere klasse- joda hvis du er dame eller flyktning kan det være slikt. Men håndball for 32 år mannlige nybegynnere finnes desidert ikke. Skitur er nasjonal sport og 'mosjonist' hobby, og i det skal du være dust min venn. Men morsomt blir det for slekt og venner gjengen å le av deg og snakk om hvor dårlig du var første gang på ski....og gidder de ikke invitere deg til langtur til hytte på ski.

Etterski er ikke noe for langrenn, kjapt parkeringsplass prat for å unnskylde sin smørejobb og viruset barna tok med seg hjem fra barnaskole har ødelagt sjansen å nå merke i årets Birkebeiner. Hvis du er flink på slalom du får du se bak teppe på hvordan gode voksende mannfolk oppfører seg på veldig dårlig viss så snart de er sluppet av kone-bånden og er på Hemsedal som guttergjeng. Og et jernteppe er det slikt det er - med forventninger til erdru og ordentlig atferd hjemme og hos familie. Aldri drikke for mye. Blir til stedet for barna og viser at du kan springe ut til soverommet deres raskere enn mamma kan legge sitt halv glass rødvin på bordet. Tåler alt av småprat om hvem og hvem og når og hva. Det er mye å tåle i noen norske familier. En utholdenhets prøve for både ørene og hjernens øvre deler.

Du må ta et valg mener jeg mellom å være den perfekte faren som bøye seg veldig og virkelig prøve å balansere jobb, barna og oppmerksomhet for dame foran egentlig noe som er veldig spennende, avslappende eller gøy  i livet, eller stå fast på at du er ikke norsk. Du vil på byen en gang i uken med guttene. Du skal på golftur to ganger i året. Overtid på jobb føre til mer penger i framtiden. Tør jeg å si det på en eller annen måte:  du forvente at damen utføre mer av barnas oppdragelse og husarbeid enn du...en radikal påstand. Nesten terroristisk. .......men bare våger å si det dersom det er deg som har en vesentlig bedre jobb en kona som kan betale for ja, Gran Canaria, BM'er enn serie til henne.

Meg? Jeg....jeg prøvde noe midt i mellom og har vel bommet nesten fullstendig og det er bare et mirakel at vi er sammen og at jeg ikke har flyttet tilbake. Limet i dette komplisert konstruksjon er selvsagt barna. Vi bor i en liten by og jeg huske veldig godt nå hvorfor jeg flyttet ut fra en landsby når jeg var knapt moden nok. Folk var smålig der og tett som tyver  - som vi sier, vet ikke om det er et ordtak i Norge - de holde seg til seg selv. Store og mindre snobber og omvendt snobber. Morsomt nok både her og i hjemmelandet mitt er det slikt at 'innvandrere' både "innlandske" og utenlandske er snart i mindretall - men de innfødte holde seg fast til noen viktige krets og stillinger i samfunnet og er mistenkelig og ikke veldig imøtekommende. Det er litt lett å bli 'uglesett' uten at du har gjort noe i mot slike folk. De liker sine og er sakte å la nye folk få fotfeste. Man må måle slike i henhold til hjemmelandet ditt - det er viktig- fordi det samme krefter er til stedet. Folk som kanskje reiste litt ut i verden, likte det dårlig og ville tilbake til sine små kretser og lukker seg inn mot det store utenfor landbyens grenser.

Desto større byen er, desto større snobber er og i Norge å være snobb betyr også å være innvandrere skeptisk. Noen er lett å unngå, noen i jobb, tomteierskap eller familien er helt umulig å unngå. Noen er så pass snobbete til å fullstendig undervurdere et 'blandings familie' og kan være ganske slemme og sleipe når det gjelder penger, rettigheter og å være inkluderende. Andre snobber bare har det som et form for forsvars mekanism og det kan brytes ned når du selv er hyggelig, morsomt, imøtekommende og hjelpsom. Verstinger er kanskje de som skjuler at de er snobb og er litt nysjerrig for å få da deg i en liten boks med lapp på  ' mindreverd'.

Men store byer betyr også større muligheter for et bredt sosiale krets. Arbeidsplassen er gjerne litt yngre, ofte større og mest sannsynlig mer dynamisk enn ut på landet. Folk på jobb er mer åpen og venner av venner er litt lettere å komme inn på, og det kan gå mye fortere dersom man finne felles interesser med de to gruppene, at plutselig man har en bra sosiale og sports kalender. Jeg trives best sosialt i mellomstor byer som Kristiansand eller kanskje Tønnsberg, men trivdes bedre i Oslo og Bergen enn jeg gjør nå ut i teitelandsby. Folk er bare veldig uvant og har småkrets vaner her på landsby, men i motsetningen til mitt sosial mistrivsel og slit med jobb og ukependling osv, barna trives veldig. Så er vi tilbake til hvor familien står i det norske livet. Og det er et helt riktig sted for dem å være egentlig!!