Jævla Bakkeglatte Skøyteski !

Det var bestemt da. Denne vinteren skulle jeg gå over til den mørke siden. Gi blaffen i tradisjon. Kast utgått, gammeldags utstyr i garasjen. Jeg ville prøve skøyteski.

Det er ofte at skøyteski er forbundet med midtlivskrisen. Gubben har fått seg en gummi slanger passendes til en bobblebil og en liten pottemage, og kjerringa spanderer topp karbon Fischer utstyr på ham for 40 års dag eller noe litt senere når magen er enda litt mer rotund og synlig. Ellers er det nyskilt damer med unger som har flyttet ut som vil utfordre seg med den som var en gang en radikal og uvelkommen stilart. Noe nytt skal prøves og noe som er både imponerende men bare krevende nok slik at man ikke bommer på det første forsøket og ser ut som en fjols, eller verre, en engelskmann!

Krevende er det hvis man er ikke født på ski. Men jeg ser at mange Nordmenn ikke er så veldig flinke på langrenns gode gammeldags ski uansett, og de tusler langs løypene uten å avlaste en ski for å få topp glid på den annen. De minner meg om meg selv når jeg brukte altfor mye energi på fremgangen når jeg lærte å gå langrenn på tradisjonelle ski, og hadde dårlig balanse og brukte stavene for å kompensere for å være litt ustø på bein.

Saken er at man nesten aldri ser folk som lære å gå på ski i Norge når de ikke er under 10 år gamle. Det samme gjelder for de veldig, å så veldig bakkeglatte varianter, skøyteski.  Jeg kom en gang på en sjelden gruppe og det var helt typisk at det var en mulighet kun for damer. Som om den 'fairer sex' skal skjermes vekk fra andre klubbmedlemmer og kose seg uten at mannfolk glør på dem og ler av deres forsøk å skli på ski.

Nordmenn liker dårlig å dumme seg ut foran andre. De liker heller ikke å være første mann ut med forsøk eller foreslag. Raskt er de, og vi snakker lynraskt, å le høyt av andre og oversnakker dem som først sier noe i sammenheng med noe gruppe som forsøke å få diskusjon eller foreslag på løsninger, eller kommentarer. Med Sørledinger går det en liten stille stund som føler som en evighet. Hvis noen far Østland eller gudskjelov, utland bryter stillheten  då er det oversnakking med ein gang, ofte ganske nedlatende. Man lære å la en Sørlending ta ordet først og at det skal være en av de 'kanskje-er det- ville det være - kan vi se- nei, men' utgitt med en autoritet i stemme som sier ' slikt trår vi forsiktig frem på Sørlandet' selv om mange har en sterk mening eller godt forslag, en liten innkjøring må asfalteres med sosiale normaler før fremgangen kan begynne. Derfor ser man aldri samlet mannfolk som lære å gå på skøyteski.


Skøyteski for seg er helt jævla. De lover og lyver. De smigrer og skuffer. Man glir som en ballettdanser i et øyeblikk bare for å falle som en nyfødt sjiraff i det neste. Når man tror man har fått til rytme og balanse fra side til side, en knøttlite ujevnhet i løypet kaste man over skien på en side. Ellers blir det plutselig kjempe glid på den ene side og man flyr mot grøfte eller trær med et spent bein som er på magnetisk kurs mot ulykke.

Man sier mer erfaren utøvere har kommet i en avtale med stilarten. Den ene liker godt enkel dans, gjerne høyre mot venstre, og har en litt svak fra spark på den siden da. Jeg lurer på om de utvikler skjeve kroppsform og behov for bokser skjøttet fra to par i forskjellige størrelser? Den andre går som en gammeldags trekkdukke - du husker de kanskje? De man trekket et hissing ned mellom bein og så sparke de ut som fuglskrekk som hadde fått liv i seg? Den typen de bruker mest vekt side til side for å oppnå et nokså raskt fremgang og selv om det ikke er tekstbok, eller YouTube Bjørn Hjelmeset skulle jeg si i nåtiden, det er en bra nok måte som bare ser ut som man er låste i en hypnotisk vrikking side til side. Den siste er dem som mestre stilarten og kan gjør det se ut som de bruker nesten ikke energi på fremgang men heller 99% teknikk og 1% fysisk innsats.

Jeg er vel gal nok å fortsette å lære denne stilarten. Jeg har en liten YouTube se på -liste med Herr Hjelmeset og andre proffer' som deler gleden av skøyting med tips og øvelser for å unngå feil eller å forbedre enkelte punkter der det er svakheter. I år fikk jeg tvinge meg selv til å gi opp stavene for en halvtime og følge rådet lagt ut på internettet. Hey Presto, etter de få minuttene hadde jeg fått et mye bedre følelser - ja, for alt jeg var svak i. Fraspark/skiving på venstre bein. Reise man seg opp på beinet som glir så bøye kneet igjen for å skive og få propulsjon på andre skien. Legg skien så lang foran deg. Skiv sidelengs og ikke særlig baklengs. Føle når gliden gir seg og man skal skive fra den skien.  Ja det var mye små feil. Med stavene festet på plass igjen følte jeg helt konge, og fortsatt å øve uten å bruke dem i blant.

Til og med jeg tok padling opp en liten bakke som var skrå  -som høyre-dreide. Det hadde jeg ikke fått til helt før. Enten en ski på andre siden fra 'festetårn' glid ut for langt ellers fanget jeg staven på innsiden av en ski, ellers glemte jeg å puste og ble helt utslitt halvveis opp bakken. Denne gangen var jeg bestemt, og følsom gjennom føttene for hvor mye jeg skulle bøye meg selv inn mot bakken, og hvilke vinkler fungerte optimale på hver sin side. jeg pustet ut av en side av munnen slike en hval blåser og fokusert som faen ! Vips! Jeg var opp bakken uten å snuble og med bare noen få justeringer  i vektoverføringen og vinkelen mot bakken for ski og kropp. Jeg var glad for å være helt alene i lysløypene på slusjete påske snø. 

  Jeg føler ikke i middelalder heller ikke i krise. Det er bare bra å ha en utfordring som tilbringe litt glede underveis når ting funker på de veldige bakkeglatte skiene. De er faktiske bare fremglatte hvis man bare prøve litt hardere.