Den Ærlige Birke'Mannen

Lengre dager sammenhengende med sol og påskeøre frister meg altfor mye men jeg greier å utføre det som jeg skal før skiene kastes i bilen om ettermiddagen. I uken må jeg nå kjøre mye lengre for å få en brukbar tur uten labbing, nemlig 45km. Men det viste seg å ikke være bare meg fra hjemmebyen som skulle dit.

Jeg traff en bekjente i det jeg hadde egntlig kastet skiene tilbake i bilen og dusjet hode med drikkeflaskteknikken. Han er en ivrig sportsman, og jeg antok at dette skulle være hans siste treningsøkt før laurdags Birkebeinerennet 2014. Riktig nok, han ville prøve et par mil kanskje slikt hans 50år gamle bein skulles løses litt før den store utfordringen på laurdag.

Men når jeg spurte om hva hans merkettid var, han bare svarte med at han hadde fått det til i både sykkel- og løpe- birkebeinet men ikke på ski. Jeg tror han har gått seks ganger før minst.

Han spurte da om føre på Drivheia og fikk det samme svar fra meg som jeg vet han fikk fra den første tilfedig skigåere han hadde spurt. Påske-aktig mem noe skårpete samt isete strekninger. Jeg tilføyde at klisteren kanske bare varte da 9 av de 14 kilometer på rundtirem over "fjellet" og begynte å si at jeg kunne tenke meg et par Atomic Skintec og hvor grei de høres ut når han sa ja vel og viåpet et par utmavskiboksen. Da holdte jeg sjeften!

De var skaffet hos vår lokale intersport og var av det samme typen jeg så ved G Sport, nemlige uten utbyttbare felller. Limte på. De virket nokså myke de fellene. Mem han var kjempe fornøyde med dem som treningsski, skaffet til kona opprinelig, men nå var det en siste prøvetur før de skulle være første valg for Birke'n. Et hemmelig våpen tatt i bruk mot slurvete bortkasting av tid på slitt klister og nye smøringsrunder. Spikerfeste med skintec ,mente han altså.

Han da også tilføyde at de var ikke noe dårlig med glid heller, som har vært klager fra flere proffe testere. Disse er da 2014 modellen som er kamskje første ut i Norge med en mye hyggeligere pris en de med magnetisk teknologi. Ekslusiv til de overnevnte butikkkjedene kamskje, de er med på det siste youtube innlegg om skintec som er en reklame for 2014 miodellen uten noe henvisning til den teite lille nøklen og magnetene.

Eneste klager var at de er etter hans oppfstning, egentligmturski. De er litt breie. De er ikke noe fjærlett heller ikke med tilpassende spenn etter forespørsel direkte fra fabrikkens spennmålere. Men fine var de og både lettere og smalere enn mine fischer powerwax.

Lettere og trangere nok også enn mine 33kr loppemarkdsski. Det var enn selfølge at de skulle produseres ut a skibuen for mimntur i dag etter at klisteret valgt å forlate meg på det kritiske punktet etter utforkjøring på en motbakke i skyggen. Selvsagt hadde Herr Universal brukt fagforeningens avtale om å jobbe kun 2 av 4 onshore óg. I tillegg er mine lange Fischer planker ikke noe bra for skøyting på sørpete stekninger i solen og verre for de usnille betongarbeidet delene som ikke har betalt for solen ennå.

Min tur i dag var til en fløy som sjelden kjøres opp på et eller annet grunn, i stedet for over "fjellet" dvs Drivheiarundt. Denne fløyen er mot traffiken og til tross for tydeligheten at en veiskjøring har avsluttet fra den litt ville utforkjørimg rumdt fjellsiden, mange kjøre på engelsk siden av sporene når det passer dem. Litt obs da må mam være opp motbakke. Så oppmerksom må mam værr ved krysset fordi den er ved em liten dunk hvor nokså høy fart kan oppnås fra dem motsatte retningen.

Jomfruturen for meg da- det store intet av enn ukjent skogsvei med utforkjøring, sving og kanskje Sotsji Alpint isete strekninger importerte for de uvarsome.  Klink is var det ikke ,en en liten lapse på konsentrasjon og vips da gikk de galt for meg på circa 1979 Trak "winner" som er av den tapere typen som kjørte mange litt trangsynte norske skiprodusenter som som tok innovasjon i materialler bare så langt som å lime en plastsåle på, og male dem i stedet for lakkering. Men gode er de. Å jeg elske dem. Myk spenn som er greit for påskeføre. Gammel fiskeskinnmønstre som føre sugende vannmasse vekk fra sålen bedre enn flourokarbonmidler. Ikke noe klister å knagge og å hindre skøyting når muligheten oppstås. Mest av alle jeg bryr meg ikke om dem, det er ingen stor tap hvis de skades på isete føre eller dårlig plaserte tre , asfalt, noe sånn. Selmotigende litt ? Ja de er en billig elskerine jeg trodde jeg kunne misbruke noen dager mens fischerskjerringa varte igjen hos skibua. Men til tross for at de er white-trash og ikke tilpassende respektabelt selskap, de er så gøye! Fantisien vandrer ikke lenge før det kommer på en alenemor i byen her egentlig, men nok med den metaphoren gutter!

Drivheia rundt har en skikkelig "sting-in-the-tale" ende dvs i det man når toppen før eden tilfrestillende "alpint" tur nedover, er man egentlig ikke halvveis gjennom turen. Dete er en bratt, isete motbakke som nevnte etter dunken ved krysset. Deretter er det både slakke utforkjøringer av ubestemte fart, ofte skuffende av og til smilgjørende , og da en veldig lang motbakke som puttet den "mot" bitten inntil ordboket. Med ødelagt smøreinnsats mange sliter med bakkeglatte ski men kun tre-fire k'ere igjen ikke verdt å smøre på nytt selv om med klistertape. Der blir man tappet av energi og egen mot. Men jeg ble vel sliten av bare godefeste og pisseglide dvs "a damn good work-out" på mine billige elskerinnene. Det var hele vitsen av dagens tur, skulle ikke noe sight-seeing. Jeg tok ikke med 5megapixelens mobilen for den første rundte og mente å ta to sjappe runder uten særlig pause, sein lunsj kl 16 kanskje. Men med ved den store hvite tjenna så langt det var rådelig å gå med langrennsski, det var så fint at kameraet måtte hentes og noe erstatning for kalde kyllingslår blir tatt med fra bilen.

På veien tilbake var det slikt da at jeg var nokså ivrig å gjennoppleve den hele turen og slå det sammen med litt fotografi og forsyning av både energi og vitamin D fra solens vårlig gang.

Tre fjerde dels av turen langs den overnevnte- nemligemden dårlige, slappe, irksome siden av fjellet , kom en man plutselig ut av skauen litt foran meg og kjørte da den engleske måten på venstre spor. Jeg kom som en tung men bestemte damplokomotiv opp på ham, ham hadde litt usikkert feste. Nå er jeg blitt litt flinkere å erkjemne om en norsk skigåere er av den utadvententypen for hvem en samtalemom smøring og hvor-greit-det-e'-å-komme-seg-ut er en glede. Hans forklaringen for en tverssom rute utenfor sporene men på c.1989 era racingski var at han var ut etter nye muilige ruter hvor pistemaskinen kunne kjøres slikt de få stedene som var snø fattige eller vasket bort av bekkene kunne unngås og den gode meteren av snødekket kunne utnyttes videre mot kanskje selveste påskeferie. Han var en original, med kotelettesjeggsider og en litt villt, gutteaktig blikk. Han selv kjørte sporene ned den fløyen jeg hadde vært på og det kun til fordelennav birkebeine folket som ville har føere runder opp og ned den kanskje 100m stigningen som er c 2 km lang.

Jeg blunket litt når jeg gjenhilste på ham på andre runden denne gangen med en liten ryggsekk på meg. Jeg var på en viss grad med de derbirkebeinene, ellers lgt jeg ut de førstemtrimnene mot deltagelse i en ordemntlig skirenn.

I allefall etter min senere samtale med min bekjente ved parkeringsplassen, følte jeg at nå hadde jeg truffet på de ekte og ikke minste ærlige Birkebene typene og ikke de som får så mye oppmerksomhet i nasjonal media. Dem vil runde merket. Dem vil trene spesifikk. Dem tar alt som et bra formål som balansere livet litt kanskje feil på et par månder men som og gir dem en masokistisk glede og kjæreste noe å være stolt over.